Det var en av de varme sommerdagene. Salt ankom solfylte St. Olavs plass fire minutter før Tekehtopa åpnet, og satte seg på et bord ute.

Det baklengsstavede Apotheket har gått gjennom mange hamskifter de siste årene – først med tyrkisk grillmat, deretter som en nedtonet og ujålete lillebror til Even Ramsviks Ylajali. Sist Lunsjguiden besøkte stedet, etter Ramsviks exit, var menyen rustikk og solid, med svensk sild, andeconfit og choucrete.

I starten av fjoråret ble det historiske stedet omgjort til et rendyrket italiensk trattoria.

– Denne uteserveringen er unnskyldning god nok for å avlegge et nytt besøk, sa Pepper, som ankom presist klokken 11, da serveringen åpnet.

De fikk likevel sitte alene i gode ti minutter før servitøren tar kontakt. Mi scusi?

Fresht og sommerlig

Der servicen skurrer, gjør kjøkkenet det godt igjen.

Veien til matlykke er å sitte på et trattoria i Italia og spise seg mett bare på antipasti. Så også i Oslo.

Først kom en bugnende spekemat- og ostetallerken. God salami, enda en med et skarpt chilisting, og myk italiensk skinke. Ostene gjenkjente Pepper som robiola – ferskost på tre forskjellige melketyper – samt en kremete og god gorgonzola piccante.

– Spekematen er god, men ostene er altfor kalde – selv på en sommerdag, bemerket Pepper.

Tekehtopas antipasti-pakke, som varierer fra dag til dag, var rik og deilig. Mer skinke, syltet paprika for velkommen sødme, en rødbet- og geitostsalat og en tapenade med ansjos.

– Oi, for et heftig saltkick! Dette var høydepunktet, sa Salt om tapenaden.

I en skål oppå estragonmajones lå enslig arancini – en fritert risottoball. Når alt åpenbart skal deles, bør servitørene tilby to – mot et pristillegg, eller ved å bytte ut skinken som kom dobbelt opp. Men dette var vel eneste innvending.

– God antipasti. Fresht og sommerlig – absolutamente! sa Pepper.

Lakmustesten

Kunsten i Italias kjøkken er de perfekt avstemte rettene der milde smaker fra gode råvarer kommer til sin rett. Det får Tekehtopa til med sin vitello tonnato – tynne skiver av kalv med tunfiskmajones, kapers, parmesan og ruccola.

– Denne typen klassiske, enkle retter er lakmustesten for italienske restauranter. Her kommer det tandre og lyse kjøttet fint frem, sa Salt, og lot Pepper smake.

– Ja, det blir ikke overveldet av for mye salt tunfiskmajones – sånn som det blir på Trattoria Popolare, sa Pepper.

Grünerløkka-restauranten har skikkelig konkurranse fra Tekehtopa om tittelen som byens beste italienske uteservering. De har riktignok samme eier. Begge stedene har en ravioli som signaturrett – Popolares med oksehale, Tekehtopas med villsvin.

Pepper var hypp på pastaputer, men gikk heller for en mildere variant med ricotta. God, men muligens litt for tam – og med asparges som hadde fått litt vel mye varme.

Skjerpings

Dette må sies: Servicen på Tekehtopa er ikke god nok. Først satt lunsjfølget for lenge uten at noen tok kontakt. Servitøren spurte aldri om de ville ha noe å drikke.

Desserten lot dessuten vente på seg. Tiramisuen – nok en lakmustest – er erkeklassisk og fyldig. Godt utført, som på en hvilken som helst kvalitetsrestaurant i Italia. Peppers rabarbraterte er ok – med god rabarbra og litt for sparsommelig med italiensk marengs. Paien har et feilslått følge: noe som ligner en semifreddo av klumpet hvit sjokolade – helt merkelig konsistens.

Regningen på 1100 kroner for en virkelig mettende treretter var betalt én time og 40 minutter etter ankomst.

Kanskje noen detaljer skurrer litt, men helheten er bellissimo. Om du ikke får tatt turen til Italia og må bli i Oslo i ferien, er St. Olavs Piazza et prima alternativ.

* (Vilkår)